Windir Svartesmeden Og Lundamyrstrollet
Svartesmien budde pao Bjeddla i Saogndal.
Da va dai daga dao ra draiv trådl i adle grende, or haug å hamra,
adle staa i frao, å gjore jabnast ubya.
Some hadde tihelde aolmannavegen å skremde live ao farande fålk itte aodaga;
da felaste ao dissa va Lundemyrstrodle so hildt seg pao Londamyri midt i tjokkaste bøgdi.
Svartesmien aotte ait trållsverd, Flusi nabne va.
So hende da ain laurdagskveld at han etla seg pao utfer.
Han stelde seg, stakk Flusi i slirao,
tok ni bakkadn å følde vegen haim onde londadn dar han hadde myri framføre seg.
Ho skjain å blainkte i maonaskjine.
Å no saog han Londamyrstrådle so laog å sov,
styggjele stort å hadde braitt seg midt ut yve myri.
Men dao rann sinne i svartesmien, aotte han makt å sverd,
so fekk han no råyna daim bi gjera ende pao uvite.
Darme raiv han Flusi å rik staole rett i bringao pao ra.
Dao vakna fodla trådle å skvatt opp,
da vrai seg onde styngjen å fraista kvitta seg me sverdet.
"Stikk å drag" skraik trådle å tainkte å fao Svartesmien ti å dra sverde aott seg atte.
"Lat staonda so staind ti maondags" sa smien,
å darme drog han vegen sin viare ti sjøs.
No laut trådle ti.
Dao Svartesmien for haimatte, va ra daudt, å so stakk han Flusi i slirao.
Men dao åpna ra seg tri porta hiti Låftesnesfjedle,
å utao dai urde å krauk ra trådl, smaoe å store.
"No e bestn daue, no e bestn daue!" skraik rai.
So kom dai å tok Londamyrstrådle mødlo seg å drog ra me aover fjorn å inn igjøno ran støste portn.
Dar kvark trådlatye.
Siao lit portadn seg atte, å fjedle gjåymde ra skremlige følgje i faonge sitt.
I laonge tie ittepao ottast fålk å fara her, å helst om kveldadn.
Da blainkte so onderle rao nire pao myri i maonaskjine.
Skrymsledn råyvde seg, å ri tyktest håyra trådlaskrik gjøno daln.
Kan henda trådli va attekåmne.
