Isgrav, Det Siste Hvilested Lyrics

Dismal Euphony Isgrav, Det Siste Hvilested

En sigende tåke
hang i slørete strimler
langs bergveggens kam
Et øde frostrike lå
for mine bare føtter
spir av is, is av livets kilde

Langt borte, bakom fjerne skrik
langt borte, som fra en gammel drøm
hvisker en sorgelig stemme
gråter en forlatt stillhet

Alle porter bak ham stenges
alt er frossent og dødt
Skodda siger over land
inn fra øde hav

Mørke omriss tårner seg opp
skjult i tåkedisen
(kulde, ingen sang)
Det dunkle slottet Moria
ruver drott mot himmelen
(frost, kan ei fryse)

Jeg løfter hendene
opp mot blanke spir
øynene trøtner, jeg siger på kne
kulden, min sjel den frir

Vest, over breen
Det siste solgull på norske fjell
synker i dyp en grav
Ser det siste lyset
forsvinne ned i isriket
Fullmånen stiger over meg
stridende inn i herredømmet
til den døende sol
som blir blekere og blekere

Den store lampe slukkes så stilt
natten følger på kveld
Dysterhetens rike venter der
i mørkskodda, over et gjel

"Dauden kjem"