Dodheimsgard Nar Vi Har Dolket Guds Hjerte
Så tetnet tåken til sist
Så vandrer vi endelig til Dødheimsgard.
Tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en gravskjendig ild.
Jaget av lyset inn I tusener av mørke år
har dårenskap av menneskers lavmål havnet
Forst så gråt vi, men så drakk vi,
og frydes nå over smerten de må lide
Hvorhen, så fortumlet samler de seg,
under Jahves undertrykkende trone.
Evighetens herskende fader
har for dem gjort glede til sorg.
For himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei.
For VI har drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt.
Senket himmelens motbydelige glans.
Og så vent hjem til det ulme, mørke dyp.
Som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts tåke.
Styrket av den belge sol,
og døden over de som provde å felle oss.
En fråtsende stank av råttent blod,
av himmelens styrtede sonner.
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn.
Vi gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres død
