Dodheimsgard Kuldeblest Over Evig Isode
Stormens endelose kulde
over evige vidder av et tomt og mektig isode
Tynger ensomhetens morke vinternatt
et hjerte og en svunnen sjel
En jordig vandrer stopper opp
for alle siste gang
Han er beseiret
av vinterblestens nådelse herjing
Et vintervelde lagd av sno
så langt som oyet ser
Har nå satt sitt spor I han
for aldri mere skal han hetes
Ustanselig faller frossent regn
og begraver snart hvert hans spor
Et legeme faller så derpå
og dekkes til av
et snolagt ode
Det goldtstragte landskap
Hans siste kjodelige hvilested
Står til dommedag full av pine
I tomme og stille tideverv
Intet og dod
