Alverg Svarthammeren
En mann var i skogen ved nattestid
Hans skritt var tunge, hans øyne likeså
Vinden blåste i hans hår
Og regnet pisket i hans ansikt
Hans skuldre var tynget av grusom byrde
Og hans ben ville knapt bære ham
Ingen måtte vite hva han hadde måttet se
Føle på sin kropp og gjennom lidelse erfare
En ravn satt og skottet på ham i et tre
Og mannen kunne føle det
Mennesket må ikke utenfor sin sti
Nå fantes ingen vei tilbake
Brått stod han ved et veldig stup
Og berget glinset svart i regnet
Gjennom stormen kunne spisse tinder skimtes
Og under ham et veldig juv
Vår mann stod et øyeblikk i stille andakt
Og nøt dette storslagne syn
Så rettet han sin rygg og skrek
Han forbannet månen
Og han raste mot stjernene
Og han spyttet på jorden
Han trakk så sin pust
Og hoppet
